4.3. Rammevilkår for fremveksten av en væpnet kurdisk bevegelse

4.3.1. "Kinesisk", "kubansk" eller "russisk" strategi?

I den grad jeg nå har forsøkt påvise hvordan det fantes grunnlag for et særegent kurdisk opprør i Tyrkia, mangler jeg likevel fortsatt å gå inn på hvorfor det etterhvert resulterte i fremveksten av en væpnet organisasjon som det "marxist-leninistiske" PKK. Både Rubenstein, Rousset og Baechler er alle tre svært opptatt av dette emnet, dvs. de materielle og politiske vilkårene for å starte opp en nasjonal frigjøringskrig, inkludert spørsmålet om en eventuell "tvangssituasjon". Med disse som utgangspunkt mener jeg at mye av diskusjonen handler om graden av enten føydalisme eller kapitalisme, sammen med graden av politisk frihet og om styrkeforholdene mellom ulike klasser og sosialgrupper. Dessuten mener jeg at særlig Rubenstein går langt i antyde at en bestemt sosial basis vil gjøre et miljø eller en strømning mer disponert over for bestemte strategivalg; dvs. at det både vil finnes objektive og mer subjektive faktorer, og at disse vil virke sammen og gi bevegelsen sin særlige karakter.

Baechler er særlig opptatt av to punkter som han mener er viktige, nærmere bestemt jordspørsmålet og det nasjonale spørsmålet ("kolonispørsmålet"), mens Rubenstein er den som er mest opptatt av forholdene for arbeiderklassen og for studenter og ungdom. Alle tre beskriver hvordan økonomisk ulikevekt og en skjev enten sosial og/eller geografisk utvikling vil skape et grunnlag for revolusjonære ideer, og bortsett fra Baechler er de opptatt av å påvise hvordan det i utgangspunktet sannsynligvis er mulig å tenke seg flere forskjellige utveier av situasjonen — i form av ulike strategier for revolusjon. Både Rousset og Rubenstein sier uttrykkelig at det ikke er noe som betinger at den "kinesiske veien" (med nasjonal frigjøringskrig) vil være en vellykket modell for alle halvkoloniale og halvføydale land der flertallet av folket bor på landsbygden, mens den "russiske veien" (med oppstander i byene) hører til alle urbaniserte land med en utviklet kapitalistisk sektor. I motsetning til Baechler heller de imidlertid mest til å si at den arbeider- og bybaserte oppstanden er den mest opplagte revolusjonsmodellen, mens en bondebasert geriljakrig på landsbygden først og fremst er noe man kan bli tvunget til å drive med. Rubenstein mener dessuten at det særlig er innen studentmiljøer at det i en bestemt situasjon vil kunne oppstå spontan tilslutning til terroristiske metoder, dvs. metoder som han kort sagt mener er væpnet kamp løsrevet fra en folkelig massebevegelse og ikke minst arbeiderbevegelsen.

I Tyrkia ved inngangen til 1970-tallet oppstod det imidlertid tilhengere av stort sett alle varianter av revolusjonær strategi. Til gjengjeld kan de fleste konkurrerende venstreretninger (inkludert PKK) spores tilbake til enten Tyrkias Arbeiderparti eller den revolusjonære ungdomsorganisasjonen Dev-Genç på dens høydepunkt 1969-71 (hele den første kretsen rundt Öcalan hadde vært medlemmer i Dev-Genç). Dermed tror jeg også at det ikke alene er nødvendig, men også at vil være svært fruktbart med en noe mer detaljert gjennomgang av de helt konkrete organisasjonene: Jeg tror både at det kan kaste lys over teoriene i seg selv, og over PKK i særdeleshet. Dermed kan jeg også komme mye nærmere en bestemmelse av organisasjonens karakter.


4.3.2. Venstresiden og arbeiderklassen

For Marx og Engels syntes det klart at utviklingen av kapitalismen etterhvert ville føre til en endelig konfrontasjon mellom et stadig mer isolert borgerskap og et stadig mer selvbevisst industriproletariat, som etterhvert ville utgjøre det store flertallet av befolkningen. I Tyrkia på 1960-tallet var industriarbeiderklassen imidlertid fortsatt bare et klart mindretall, selv om selvbevisstheten åpenbart var økende i form av en voksende organisasjonsgrad og en styrket streikevilje. Med delvist unntak for TIP var det ingen av venstregruppene som for alvor hadde gjort arbeiderbevegelsens egenaktivitet til sentrum for sin politikk: Selv om TIPs talspersoner kunne hudflette det tyrkiske kapitalistiske samfunnet, var det fortsatt strengt legalistisk og delte åpenbart ikke Marx’ syn på staten som dypest sett "borgerskapets eksekutivkomité": Sosialismen kunne innføres i Tyrkia på basis av 1961-grunnloven og ved hjelp av det tyrkiske parlamentet.

En av de personene som står for et mer "klassisk" marxistisk syn, mener jeg er Leon Trotskij i en bestemt artikkel fra 1909: Der tok han opp forholdene rundt den unge arbeiderbevegelsen i landet, og hevdet at selv om det tyrkiske proletariatet den gangen kun var i sin vorden, hadde det helt sikkert fremtiden foran seg. Etter de såkalte "ungtyrkernes" forsøk på å få til en borgerlig revolusjon i det osmanniske riket i 1905, hadde han bl.a. advart dem om at de ikke måtte undervurdere eller overse den potensielle styrken til arbeiderklassen:

"The very first weeks of the Turkish revolution [1905] were marked by strikes of bakery workers, printers, weavers, tramway employees, and tobacco workers in Constantinople, as well as port and railway workers. The boycott of Austrian goods should have welded and inspired the young proletariat of Turkey still more, for the mass of workers, especially the port workers, played a decisive role in this campaign. …The Young Turk program utters not a word about any definite measures to help the workers. And yet, to treat the Turkish proletariat as a quantité négligeable means risking some serious surprises. The importance of a class is never to be estimated by its mere numbers. The power of the proletariat of today, even when it is small in size, lies in the fact that it holds in its hands the concentrated productive power of the country and the most important means of communication. Against this elementary fact of capitalist economy the Young Turks may crack their heads severely." (Kievskaya Mysl 3. januar 1909, Trotskij 1991:13).

Men trass slike forventninger til og med før industrien hadde fått et skikkelig fotfeste i Tyrkia, tok det lang tid før den tyrkiske venstresiden — og ikke minst studentmiljøene — for alvor begynte å virke som det tok innover seg potensialet i arbeiderbevegelsen. På 1960-tallet gikk frontene særlig mellom TIP-ledelsen og MDD-tendensen, og overfor miljøer nærmere statsmakten:

• Ledende TIP-intellektuelle som f.eks. Mehmet Ali Aybar, Behice Boran og Çetin Altan var overbevist om at det ikke for alvor fantes noe grunnlag blant de ledende kretsene for å ønske seg en selvstendig nasjonal utvikling av Tyrkia, dvs. at de støttet kompradorteorien. For dem var det bare den fremvoksende arbeiderbevegelsen som kunne drive frem en rask industrialisering av landet. Forutsetningen var imidlertid en oppheving av de kapitalistiske relasjonene innen samfunnet, dvs. en overgang til sosialisme, som i deres øyner først og fremst innebar nasjonalisering av finanssektoren, utenrikshandelen og en jordreform for å oppløse aga-standen. Det var denne strategien som de kalte en udelt sosialrevolusjonær og nasjonaldemokratisk revolusjon, dvs. en omveltning som på samme tid innebar sosialisme og utviklingen av en selvstendig nasjonaløkonomi.

• Parallelt med dette oppstod det en strømning som mente at Tyrkia først og fremst var et underutviklet og avhengig land, og at det aller viktigste derfor var å få til en nasjonaldemokratisk revolusjon (Milli Demokratik Devrim) rettet mot restene av føydalisme og avhengighet av utlandet. Denne tendensen fantes særlig rundt personen Mihri Belli som hadde vært student i USA på 1930-tallet, men var vendt tilbake under den andre verdenskrigen for å la seg innrullere i militæret i tilfelle et nazistisk okkupasjonsforsøk (Besikçi 1991:131). Belli mente at militæret i all hovedsak (bortsett fra NATO-medlemskapet) spilte en anti-imperialistisk og dermed progressiv rolle i samfunnet, og at det var her kjernen fantes til et selvstendig nasjonalt borgerskap som ville være en viktig alliert for de fremskrittsvennlige intellektuelle. Frem til 1966 jobbet Bellis tilhengere innen TIP for å vinne oppslutning for sin retning, frem til de ble ekskludert av partiledelsen.

• Andre kretser hadde synspunkter på linje med f.eks. den tyrkiskbosatte amerikanske økonomen Edwin J. Cohn (Landau 1974:169-170) som mente at alle disse planene var utopiske, i den grad det var urealistisk å forestille seg en rask industrialisering av landet: Tyrkia ville i lang tid fremover være et tilbakeliggende land, og i mellomtiden ville det være hodeløst å gå inn for en omfordeling av jorden til småbøndene og de jordløse. Slike personer fantes nemlig i så store antall at hver enkelt alene ville kunne oppnå en svært liten andel av jorden, dvs. at slike jordlodder ville være totalt uøkonomiske i drift. For Cohn og hans venner virket det også noe merkelig å agitere så voldsomt for nasjonalisering, når staten allerede eide nesten halvdelen av landets fabrikkindustri (dvs. uten om småskala håndverks-forretninger), ¾ av minedriften, hele jernbanenettet, telefon- og telegrafvesenet og så godt som hele elkraft- og gassindustrien; pluss at regjeringen enten direkte eller indirekte kontrollerte et stort antall av de største bankene. Synet på den utenlandske imperialismen ble også sett på som overdrevet, i den grad de relativt få storselskapene som opererte i landet angivelig bare hadde opprettet lokalkontorer for å beskytte sine markedsposisjoner inne i selve Tyrkia, og at de nesten ikke eksporterte verdier i det hele tatt. Tvertimot betød både de utenlandske selskapene og NATO-basene at det ble opprettet nye og relativt velbetalte arbeidsplasser, med antatt positive følger for lokaløkonomien — alt sammen igjen i følge Edward J. Cohn.

Min påstand er likevel at uenighetene over strategi ikke alene handlet om f.eks. mangelen på forskningsresultater, men at det minst like mye var en avspeiling av den ulike sosiale basisen til henholdsvis TIP-flertallet og det mindre miljøet omkring MDD-fraksjonen: Mens TIP hadde blitt stiftet i 1961 av en rekke ledende fagforeningsaktivister etter en streik på en glassfabrikk i Pashabahçe, stod MDDerne derimot sterkt i de kemalistiskinspirerte studentmiljøene, der ideene om det "progressive militæret" hadde stor oppslutning:

Helt frem til slutten av 1960-tallet var det disse tre hovedlinjene som var de dominerende på venstresiden, sammen med det venstrekemalistiske Yön-miljøet. På hver sin måte representerte de et ideal om en type "sosialisme ovenfra", der folk flest enten ikke var nevnt i det hele tatt (som i Yöns og MDDernes tilfelle) eller i stedet stadig mer klart ble tildelt en rolle som støttespillere for en dominerende parlamentsgruppe (som i TIPs tilfelle): Under inntrykk av en fremvoksende arbeider- og studentbevegelse ble imidlertid alle disse synspunktene utfordret av en hel rekke nye politiske strømninger i landet, som særlig fikk fotfeste i de nyradikaliserte ungdomsmiljøene. Spørsmålet er likevel i hvor høy grad forestillingen om "sosialisme ovenfra" ikke bare fikk en ny innpakning, og levde videre som et premiss for de nye tendensene: Mye tyder på at deler av "det nye venstre" i Tyrkia fortsatt lot til å tenke at nøkkelen til modernisering lå hos militæret, frem for hos arbeiderklassen.

Under inntrykk av den raske utviklingen, ble den opprinnelige MDD-kjernen etterhvert "tappet" både i 1968, 1970 og 1971 — hver gang for å fjerne seg ytterligere fra den gamle troen på "det progressive militæret". De to første "tapningene" gikk imidlertid ikke særlig lenger enn å skifte ut "studenter" med "arbeidere", slik at det typiske slagordet nå i stedet ble til "hæren og arbeiderne, skulder ved skulder" (Kürkçügil. Kurdistan Report 67/68):

• Etter at Yön gikk ned i opplag og måtte stenge i 1967, ble deres plass tatt over av to andre ukeaviser; Ant og Türk Solu. Men bare Ant støttet klart opp om den radikale delen av fagbevegelsen (dvs. DISK frem for Türk-Ish), mens Türk Solu fulgte en linje mer i tråd med MMD-miljøet: Studentene skulle agitere, offiserene slå til og en nasjonal junta ta makten. En av de ivrigste skribentene i Türk Solu var nettopp Mihri Belli, som i tillegg var kjent for sitt månedsblad Sosyalist Aydinlik (Sosialistisk Opplysning eller "Orientering") og i høy grad fungerte som en ideologisk leder. Han ville imidlertid ikke forsøke å bygge et eget parti, ettersom han mente det ville kunne true alliansen med militæret.

• I juni 1970 ble Sosyalist Aydinlik splittet, etter at den unge og maoistisk-inspirerte Dogu Perinçek (som hadde blitt valgt til leder av TIPs ungdomsorganisasjon FKF i mars 1968. Schick og Tonak 1987:134) gikk ut for å stifte sitt eget nye månedsblad Proleter Devrimci Aydinlik (Proletarisk Revolusjonær Orientering) og et annet magasin Isçi-Köylü ("Arbeider-Bonde"). (Landau 1974:41). Etter kort tid hadde PDA samlet en stor nok tilhengerskare til at de også forsøkte å stifte sitt eget parti, TIKP eller Tyrkias Arbeider- og Bondeparti, som ble en viktig kraft utover 1970-tallet. Deres viktigste profil var å tilskrive arbeiderklassen en langt større betydning enn tidligere, selv om de fortsatt gikk inn for en "nasjonaldemokratisk revolusjon" — konkret ved å søke allianser med statsmakten for å "verne nasjonen mot splittelse" og å forsvare det tyrkiske borgerlige demokratiet. Dessuten mente de at Sovjetunionen og Moskva-kommunistene var en større fare for folk flest enn CIA og fascistene. Derfor støttet de bl.a. opp om både NATO og EEC (EF/EU) og kom med voldsomme angrep mot kurderpartiene og "de falske venstrepartiene" som gikk til "provokasjoner" mot den tyrkiske høyresiden.

4.3.3. Idéen om et væpnet opprør

Det var på dette tidspunktet at idéen om et væpnet opprør begynte å vinne frem, etter at militæret som institusjon ble oppfattet stadig mer negativt, men mens det samtidig virket stadig mer opplagt at man trengte våpenmakt for å trumfe gjennom sin vilje over for de gamle makthaverne. Disse idéene ble spesielt utbredt i ungdomsorganisasjonen Dev-Genç (TDFG - Türkiye Devrimci Gençlik Federasyonu), som hadde sin storhetstid i årene 1969-71. I hovedsak var det også en studentorganisasjon. Da kretsen rundt Abdullah Öcalan hadde sin første samling i 1974, hadde de fleste av deltakerne sin bakgrunn nettopp fra denne organisasjonen, mens de fleste andre derimot stammet fra den kurdiske delen av Tyrkias Arbeiderparti eller det KDP-inspirerte KDP-Tyrkia.

Tyrkias Arbeiderparti hadde allerede blitt overfalt av høyreekstreme i årevis, og blitt forfulgt både av statsmakten generelt og av politiet spesielt. Særlig etter 1968 hadde konfrontasjonene nådd et nytt og dramatisk nivå, men selv om ledelsen av TIP hadde talt mye om behovet for "en ny nasjonal frigjøringskrig", var det først og fremst ment som en parallell til en historisk begivenhet i Tyrkia som de fleste så på som noe positivt. Som parti var TIP svært solid forankret i sin tro på 1961-grunnloven og det parlamentariske demokratiet. I en voksende del av ungdomsbevegelsen ble slike idéer nå avskrevet som totalt latterlige og naive og dermed direkte farlige: Hvis ikke sosialistene hadde forberedt seg på at makthaverne nektet å gi fra seg makten frivillig, ville det lett kunne gå som i Indonesia 1965 der 500.000 mennesker hadde blitt slaktet av den pro-vestlige general Suharto. Hvorfor skulle Tyrkia være et unntak, ettersom landet til og med grenset opp til Sovjetunionen og høyresiden sikkert kunne regne med støtte fra NATO? [I ettertid er det kommet frem at militæret faktisk forberedte seg på å slå hardt ned på et indre opprør; i nært samarbeid med CIA og etter mønster fra Thailand, Indonesia og Hellas (NOTE 153. Fernandes 1998)]. Slik lød logikken, som i tillegg ble supplert av diverse Lenin-sitater om at "enhver klassebevisst arbeider måtte væpne seg" (NOTE 154): Veien de fleste valgte var imidlertid ikke Lenins vei over arbeideroppstander i byene, men derimot gjennom den væpnete kampen til geriljagrupper på landet eller i slumkvarterene. Oppgavene stod i kø og utålmodigheten var stor, men ettersom TIP nå av mange ble oppfattet som en systemlojal kraft følte de færreste at de kunne gå noen andre plasser. I praksis var derfor Dev-Genç en allianse mellom ulike fraksjoner, som drev med intens manøvrering for å vinne frem med sine synspunkter innen den eneste større ungdomsorganisasjonen som var kontrollert av de revolusjonære. I 1970 skrev f.eks. studentbladet Kurtulush ("Frigjøring") at:

"Hva den revolusjonære fronten nå mangler er et visst organisatorisk nivå. I dag er Dev-Genç den eneste militante organisasjonen som er i våre hender. Dev-Genç er den revolusjonære ungdommens masseorganisasjon. Det faktum at det i dag ikke finnes et politisk parti til å lede den revolusjonære kampen har gjort det nødvendig for Dev-Genç å ta på seg dette ansvaret i tillegg…"

Etter en stund ble det likevel umulig å holde sammen på alliansen, og med valget av Mahir Çayan som leder brøt både Dogu Perinçek sitt nye PDA og Deniz Gezmish sitt kommende THKO (NOTE 155) med resten av fronten. Etter kort tid ble også PDA splittet, for å gi opphav til Ibrahim Kaypakkaya sitt nye og mer "ortodokst maoistiske" TKP/ML (NOTE 156). Dermed fantes det plutselig minst tre forskjellige undergrunnsorganisasjoner som drev med våpentrening og forberedte væpnete aksjoner: Utover de vanlige sammenstøtene med politi og fascister satte de også i gang med bankran for å skaffe penger, samt bortføringer og flykapringer for å skaffe oppmerksomhet (i februar og mars 1971 bortførte THKO i alt fem amerikanske soldater, og i mai måned bortførte THKP-C den israelske generalkonsulen Ephraim Elrom). I mellomtiden (12. mars) hadde militæret innført unntakstilstand, og etter en intens heksejakt klarte de å arrestere både Çayan og Gezmish og sette dem på anklagebenken for oppvigleri, drap og "undergravende virksomhet". Konkret var det 24 personer fra THKO og 26 personer fra THKP-C som ble tiltalt til slutt. Mens Gezmish og flertallet av THKO-folkene ble henrettet i 1972, lyktes det i november 1971 for Çayan å sette i gang en fangeflukt bl.a. ved hjelp av innsatsen til TKP/ML. I mars 1972 ble imidlertid både Çayan og Kaypakkaya skutt under et større sammenstøt ved Kizildere, som dermed gikk over i historien som et kultsted for den ytterste venstresiden (Landau 1974:43-46).


4.3.4. Foreløpig vurdering

Jeg mener det er en enkel konstatering at rett etter den første og største massestreiken i tyrkisk historie valgte ingen av de fem dominerende venstreorganisasjonene (TIP, PDA, THKP-C, THKO, TKP/ML) å sette alt inn på å organisere en makterobring ut fra folk sine arbeidsplasser, eller i det minste å fremme et sosialismesyn som først og fremst handlet om arbeidermakt over produksjonen og evt. også nødvendigheten av å opprette "sovjeter" eller arbeiderråd. Dette er ikke minst påfallende fordi det nettopp var ett av de store stridstemaene på 1970-tallet:

For TIP var det viktigere å vinne frem i parlamentet, for PDA var det viktigere å "verne nasjonen mot splittelse" og for TKP/ML var det viktigere å sette i gang et bondeopprør som skulle omringe byene og erobre dem med militær makt gjennom en langvarig geriljakrig; THKP-C og THKO så for seg en makterobring i tråd med mønsteret fra Kuba, dvs. at en relativt liten geriljagruppe skulle kunne initiere en folkeoppstand mot imperialismen og deretter for sosialismen — og underveis skulle de få støtte til og med fra patriotiske storgodseiere, samt av industriherrer med ønsker om å stoppe hvordan utenlandske krefter tok over deler av nasjonaløkonomien. THKO var dessuten focoister eller "guevarister" som mente at det ikke var nødvendig å bygge et politisk parti, men at det var tilstrekkelig å bygge opp mindre geriljaenheter som i løpet av kort tid ville bli til en mektig bevegelse over alt. THKP-C mente på sin side at massene i Tyrkia ble holdt nede i en såkalt "kunstig balanse" opprettholdt dels gjennom en relativ velstandsøkning, dels gjennom frykt for det herskende oligarkiet. Følgelig var det også nødvendig å drive med "væpnet propaganda" for å få frem statsmaktens "sanne fascistiske ansikt", slik at folk dermed selv ville gjøre opprør og starte en "folkekrig" (Gunter 1990:17).

Selv om Mihri Belli etterhvert syntes å være blitt utmanøvrert og med ham også idéen om "det progressive militærkuppet", mener jeg med andre ord at det fremdeles var mulig å finne paralleller mellom en slik forestilling og med de nye fremstormende venstregruppene: Alle sammen mente de at sosialismen på et vis var noe som kom "ovenfra" — enten gjennom staten og nasjonalforsamlingen (TIP) eller gjennom en elite som måtte fortelle til folk (særlig arbeiderne) både hvordan, hvorfor eller hvornår de skulle gjøre opprør (henholdsvis THKO, THKP-C og PDA).

For meg å se var situasjonen ved utgangen av 1960-tallet dermed akkurat slik først og fremst Rubenstein har beskrevet, dvs. at Tyrkia var et samfunn der det enten ikke fantes eller der det ble opplevd som vanskelig å opprette tilstrekkelig militante masseorganisasjoner. Følgelig ble det også kortere vei for bestemte grupper (først og fremst studenter og intellektuelle) å ty til væpnete aksjoner som skulle "oppdra" eller "vekke" folk til å gjøre opprør likevel. I Tyrkia var det massevis av ungdommer under utdanning, med bare få eller ingen utsikter til sysselsetting som de opplevde som fornuftig. Og bortsett fra Tyrkias Arbeiderparti og Konføderasjonen av Revolusjonære Fagforeninger (hhv. TIP og DISK) hadde heller ikke arbeiderklassen og de fattige masseorganisasjoner til å bekjempe den amerikanske økonomiske dominansen og slåss for bedre vilkår for medlemmene: Den største faglige sammenslutningen Türk-Ish fungerte først og fremst som et topptungt og anti-kommunistisk apparat med en hovedmålsettingen om å legge en demper på medlemmenes forventninger.

Likevel vil jeg ikke uten videre godta at THKO, THKP-C og TKP/ML var terrorister — voldsbruk er ikke nødvendigvis det samme som "terrorisme", noe som Rubenstein da også selv er svært nøye med å understreke. Det viktigste poenget for meg er først og fremst at hans argumentasjon blir supplert av min gjennomgang av PKK-forløperne, og ikke på noe punkt motsagt: Uansett om THKP-C og de andre kan kalles for "terrorister", er det i hvert fall klart at studentmiljøet som helhet var sterkt preget av en tenkning som satte dem selv i sentrum og generelt tildelte de intellektuelle en særlig misjon på vegne av arbeiderklassen og folk flest.

Nettopp fordi flere tusener ble arrestert i forbindelse med 1971-inngrepet, mener jeg likevel det er påfallende at relativt få til slutt kom for militærdomstolen, beskyldt for "væpnet propaganda". Ett år etter kuppet (april 1972) var det i følge offisielle tall 687 personer som hadde blitt domfelt av militæret (de andre 10.000 kom for sivile domstoler), og av disse ble bare i underkant av 100 tiltalt for å ha vært direkte involvert i de væpnete aktivitetene på venstresiden, mens resten ble dømt for å ha spredt enten muslimsk eller kommunistisk propaganda (Landau 1974:45-46): Til og med organisasjonen som kalte seg selv for en "frigjøringshær" (THKO — "Tyrkias Folks Frigjøringshær") bestod tilsynelatende ikke av mer enn 24 mennesker. På den andre siden er det ikke noen tvil om at de helt sikkert var populære i den forstand at tusener hadde hørt om dem, sympatiserte med dem og i tillegg også deltok i aktiviteter utført av deres frontorganisasjoner. Til sammenlikning må jeg si at disse tallene rett og slett blekner, når staten i 1983 mente at Mahir Çayans etterfølgere i organisasjonen Dev-Sol bestod av en kjerne på ca. 6.500 personer, i tillegg til de 3.000 personene som allerede var arrestert (Imset 1992:434). Dessuten mente de at de to konkurrentene om TKP/ML-navnet (TKP/ML-Partizan og TKP/ML-Hareketi) hadde henholdsvis 6.800 og 2.800 medlemmer og sympatisører, og at flesteparten av disse (henholdsvis 68,4% og 78,8%) fortsatt befant seg på fri fot — under jorden eller i eksil (Imset 1992:444). Det er uklart hvor mange av disse som faktisk deltok i væpnete aktiviteter, selv om de uten tvil sympatiserte med dem og mente at det var nødvendig.


4.3.5. Fra Mahir Çayan til Abdullah Öcalan

Etter 1971-inngrepet var alle de ledende venstreaktivistene blitt satt i fengsel, mens samtlige venstreorganisasjoner var blitt oppløst. 1971-73 satt kanskje så mye som 12.-15.000 personer i fengsel for sin politiske virksomhet på slutten av 1960-tallet; dvs. like mange som TIPs medlemstall på sitt høydepunkt 1965-67. Da den nye CHP-regjeringen til Bülent Ecevit i 1974 vedtok amnesti for de politiske fangene, kom det derfor plutselig nytt liv igjen i den organiserte venstresiden. Samtidig hersket det full forvirring og uenighet om lærdommene fra før 1971, og om forholdet mellom geriljakrig, parlamentsvalg og mobilisering på arbeidsplassene.

For Öcalan og hans tilhengere var linjen klar allerede tidlig. I denne leiren fantes det ikke et gram tilbake av tillit til det såkalte tyrkiske "demokratiet", og det første partiprogrammet innebar en total avvisning av muligheten for legal kamp innen de tyrkiske institusjonene. I et kolonialistisk system som bygger på fornektelsen av et helt folk ville det ikke være mulig med en demokratisk kamp, ikke en gang innen fagbevegelsen:

"Alla de som tillåter det ständiga feodalkompradoriska förtrycket, alla de som försöker marknadsföra denna blodiga despotism som "demokrati" och alla de som kallar det för "demokratisk kamp" att skicka kandidater til parlamentet på partilistor eller ej är inte värdiga att kallas "demokrat", "patriot" eller till och med "socialist". Vi säger det än en gång: de kan på sin höjd vara tallriksslickare åt kolonialisterna… Ingen av dessa kampmetoder kan kallas demokratisk så länge man inte riktar in sig på den politiska kolonismen och inte har satt som sitt mål att förstöra all slags kolonism. Det spelar ingen roll om det sker med hjälp av en sammanslutning eller ett parti, legalt eller illegalt. I ett system som utvecklas på grundval av ett folks förintelse är demokratisk kamp inte möjlig, inte ens i fackföreningar. Följaktligen kallar vi det inte för demokratiskt att skicka de största kompradorherrarna till turkiska nationalförsamlingen och turkiska republiken, som i sitt väsen inte har det allra minsta av borgerlig demokrati. " (Veien til den kurdiske revolusjonen)

Det var heller ikke noen tro på at det tyrkiske militæret skulle ha noen form for "progressive sider", tvertimot ble det betraktet som en slags kvern som gjorde bønder til hjernevaskete roboter og satte kurderne opp mot hverandre:

"Varje kurd, som har fyllt 20 år, måste allt efter tidens krav göra mellan två och fyra års militärtjänst. Kurderna kan bli vanliga soldater för att tjäna som slavar i den turkiska armén och utföra de svåraste uppgifterna. Inte en enda kurd finns som befäl bortsett från förrädare och agenter. Den turkiska borgarklassen har fullständig kontroll över armén. De kurdiska bönder som kallas in i armén beklagar att de har blivit födda; men innan de far hem igen har de fått en lektion i "hembygdskunskap". Under militärtjänsten förvandlas dessa bönder til robotar, som efter hemkomsten i hela sitt liv sprider "militärminnen" och den turkiska chauvinismens gift i sin omgivning. Att man kuvar kurderna och får dem att förråda sitt eget folk, samtidigt som man gör dem til en viktig militär kraft i koloniarmén, är en av de mest ondskefulla och mördande metoderna som den turkiske kolonismen använder. Kurdistan är så att säga "ockuperat av kurder" i den turkiska kolonismens namn." (Veien til den kurdiske revolusjonen)

I debatten om det var mulig å frigjøre Kurdistan ved hjelp av en klassisk arbeiderrevolusjon, var PKK dessuten svært avvisende — først og fremst pga. den militære okkupasjonen:

"I kolonierna är det inte möjligt att gripa makten vid ett brett anlagt uppror i en eventuell revolution på samma sätt som i de oberoende och utvecklade kapitalistiske länderna.…. Då det inte finns någon möjlighet för legal aktivitet i kolonierna måste revolutionärerna göra de kolonistiske institutionerna funktionsodugliga för att skydda sig själva, för att organisera folket och för att genomföra sin verksamhet. Man måste använda ideologiska, politiska och militära kampmetoder. De som analyserar de objektiva förutsättningarna för en revolution i vårt land i samma termar som för oberoende och utvecklade kapitalistiska länder, måste vara sådana personer som inte vill förverkliga revolutionen i vårt land eller flyr för den." (Veien til den kurdiske revolusjonen)

Likevel skilte de seg også klart fra den kubansk-inspirerte strategien til THKO og THKP-C, i den grad programmet la så stor vekt på å bygge en tredelt struktur bestående av både parti, front og folkearmé. Dette var en klart mer vietnamesisk eller maoistisk-inspirert strategi, som la vekt på hvordan det både var mulig og nødvendig å bygge en massebevegelse for å ta makten. I PKK-programmet stod det heller ikke noen ting om å "vekke" folk eller å rive dem ut av noen "kunstig balanse", selv om det la desto mer vekt på behovet for en sterk politisk ledelse i form av en "stålhard struktur" og en "sterk, herdet og proletær organisasjon":

"Folk och klasser har i alla faser av historien fått medvetande utifrån. En från produktionen skild "minoritet" uppställer en teori och försöker göra den till folkets och klassens teori. Detta faktum gäller både progressiva och reaktionäre klasser. Folk och klasser, som inte utvecklar någon mindre grupp av medvetna och organiserade människor, kan inte förverkliga sina ekonomiske och politiske mål." (Veien til den kurdiske revolusjonen)

En slik organisasjon måtte dessuten være fjernt fra en "intellektuell diskusjonsklubb" og være klar til å møte "reaksjonær vold" med "revolusjonær vold". Partimedlemmene måtte også forberede seg på å lede en langvarig og het frigjøringskrig gjennom flere ulike stadier, med kampen mot kolonialismen som det første målet.

Sett i forhold til Rubenstein, Rousset og Baechler er det ikke noen tvil om at PKK i høy grad mente det var snakk om en tvangssituasjon for kurderne, samtidig som de mente det var mulig å komme på offensiven igjen ved hjelp av en bevisst ledelse og en strategi for å bygge opp krefter over tid. Det er også helt klart at de fra begynnelsen valgte en strategi for å "omringe byene fra landsbygden", selv om det ikke i seg selv er noen grunn til å undervurdere deres arbeid i de mindre provinsbyene, eller deres innsats for å få flere mennesker til å slåss selv.

I den grad det var mulig å peke på en "ovenfra"-tenkning hos PKK, var det derfor i første omgangen bare i form av deres vektlegging av bøndene frem for av arbeiderne i byene. For PKK gikk veien til frigjøring åpenbart ikke gjennom arbeiderne, som Marx ellers mente ble "hensynsløst vekket av livet i byene og gjennom deres rolle i produksjonen": Der Marx beskrev hvordan bønder ville få endret sitt verdensbilde når først de var blitt ført bort fra "det sløvende livet på landet" (Manifestet), var PKK derimot opptatt av hvordan den samme prosessen i Kurdistan gjorde at bøndene nettopp ble assimilert og dermed nettopp "sløvet ned" — eller avpersonifisert slik det stod i programmet. Med andre ord var det den nasjonale undertrykkingen som var det sentrale for PKK, selv om de også var opptatt av det sosiale aspektet og brukte mye tid på å hudflette både agaene og de andre restene av føydalismen i regionen. Allerede på midten av 1970-tallet var det med andre ord grunn til å tenke at "Kurdistans Arbeider-parti" først og fremst var et ideologisk signal, frem for en stadfesting av partiets konkrete materielle basis.


4.3.6. Fantes det alternativer?

Ovenstående er først og fremst et spørsmål som er ment å anspore til ytterligere utforsking av PKKs grunnlag. Poenget er at det utover hele 1970-tallet fantes en lang rekke andre organisasjoner med en helt annen analyse av situasjonen enn PKK, og PKK befant seg ofte i en skarp og til tider blodig konkurranse med dem i kampen for å vinne hegemoni. Poenget er imidlertid også at det ikke er noen helt klare tendenser som kan brukes til å underbygge brukbarheten av de ulike strategiene:

Jeg har allerede beskrevet hvordan ikke minst TIP stod steilt på at det var mulig å innføre sosialisme og oppnå frigjøring gjennom en kombinasjon av velgermobilisering og parlamentarisk aktivitet, mens hovedparten av de nye strømningene frem til 1971 mente at veien i stedet gikk over væpnet kamp sammen med en utenomparlamentarisk og anti-statlig mobilisering. I ettertid var begge disse hovedsynspunktene svært omdiskuterte og førte til mye uenighet og vondt blod. Resultatet var ikke alene en vidtgående omgruppering (der mange skiftet synspunkt og fant sammen med andre), men også en tilsvarende oppsplitting (der mange organisasjoner ble splittet opp og dermed gikk fra hverandre).

Mest påfallende var kanskje at alle de guevaristiske parti-skeptikerne i THKO gikk over til den motsatte siden, da de etter 1974 satte i gang tre ulike partibyggende prosjekter (TDKP, TKEP og TIKB) , der alle var skeptiske til geriljakrig og svært opptatte av å vinne fotfeste på arbeidsplassene.

Jeg mener også det er påfallende hvordan det maoistiske TKP/ML begynte å tvile stadig mer både på Mao og på strategien om en bondegerilja, frem til de mest Mao-skeptiske brøt ut i 1975 og stiftet sitt eget og mer pro-albanske TKP/ML-Hareketi (NOTE 157). Denne dreiningen fra Mao Zedong til Enver Hoxha foregikk også innen det kommende TDKP, som imidlertid raskt ble "det offisielle" Albania-partiet. Dreiningen fortsatte dessuten utover 1970-tallet, ikke minst etter Maos død i september 1976. Særlig var det den såkalte "3. verden-teorien" som fikk gjennomgå, ettersom den bl.a. innebar kinesisk taktisk støtte til det tyrkiske regimet (i tillegg til general Mobuto i Zaïre, det fascistiske Franco-Spania og det militærstyrte Chile under Pinochet) for å bygge en internasjonal allianse mot Sovjetunionen. (NOTE 158).

Det som er spesielt interessant i forhold til PKK mener jeg likevel ikke er at dette skjedde parallelt med den albanske Kina-kritikken, men derimot at det skjedde samtidig med de mange nye student- og arbeideraksjonene utover 1970-tallet, som overbeviste mange om at kapitalismen i Tyrkia nå hadde blitt dominerende frem for føydalismen: Industrialiseringen hadde fortsatt, og det var skapt flere nye arbeidsplasser innen den offentlige sektoren. Dermed er det også nærliggende å tenke at det var skapt mindre både ideologisk og materielt rom for en geriljastrategi. Likevel er det ikke lett å påvise entydig:

For det første er det vanskelig i seg selv å måle den faktiske oppslutningen for de ulike gruppene. For det andre var det slik at den sannsynligvis mest dominerende venstregruppen, Devrimci Yol, var en direkte arvtaker etter det pro-Guevaristiske THKP-C og der Mahir Çayans strategi om "væpnet propaganda" stod svært sterkt. Og i 1978 der streikebevegelsen på 1970-tallet var på sitt høyeste, splittet den mest ytterliggående delen av Dev-Yol ut for å stifte sitt eget nye geriljaparti Dev-Sol. På det tidspunktet var det hele 16-20 forskjellige grupper i Tyrkia, som drev med væpnet kamp som sin hovedstrategi. I tillegg hadde helt sikkert alle de illegale partiene tilgang på våpen, selv om de ikke brukte dem aktivt til annet enn selvforsvar. Likevel mener jeg det er verdt å merke at det bare var PKK og det maoistiske Kawa som stod for en klar linje om å starte opp en geriljakrig (NOTE 159), mens de andre virket mer åpne for ulike andre metoder — fra TKSP som oppfordret folk til å stemme på CHP i 1977, til Rizgarî som satset mest på å sette i gang opptøyer i byene og KUK som foretrakk å samarbeid med KDP-Irak (Gunter 1990:66).

Viktigst for venstresidens våpenbruk var nok likevel fremveksten av det fascistiske MHP, som stormet frem utover 1970-tallet — særlig etter at de ble med i regjeringen i 1975 — og gjorde det til en levevei å overfalle venstreorienterte og menneskerettsaktivister og etterhvert også kritiske borgerlige journalister. Jeg mener det er viktig å ikke undervurdere dette aspektet, ettersom fascistene på svært avgjørende vis var med å piske opp stemningen særlig mot slutten av tiåret og i hvert fall delvis fikk beskyttelse fra sine venner i politiet og etterretningstjenesten. På denne måten ble det bygget opp en stadig mer effektiv organisering av ultra-høyrekreftene innen statsapparatet og på gateplanet, noe som tvang venstresiden over i en defensiv posisjon der de i tillegg følte seg nødt til å forsvare seg med våpen. Dermed var det også fortsatt mulig å vinne oppslutning rundt væpnings-strategien, som da også fikk fornyet popularitet helt frem til og med militærkuppet i 1980.

Om noe er populært på den ytterste venstresiden, trenger det likevel slett ikke være populært i de bredere lagene av befolkningen, og det er heller ikke noe som tyder på at andre væpnete grupper enn Dev-Sol hadde noe som minnet om virkelig masseoppslutning. I tillegg til de illegale gruppene fantes det f.eks. hele tre forskjellige venstresosialistiske partier (TIP, TSIP og SP) som til sammen fikk ca. 3% av stemmene ved valgene på 1970-tallet. De illegale kurdiske venstresosialistene i TKSP oppfordret i 1977 sine medlemmer til å stemme på Bülent Ecevits sosialdemokratiske CHP, som på det tidspunktet red på en bølge av sympati for sin støtte til Kypros-invasjonen sammen med den klare motstanden mot ultra-høyrekreftene i regjeringen. Dermed var CHP det eneste partiet som systematisk siden 1960-tallet hadde satset bevisst på å bygge seg opp som et arbeiderparti, og som nå høstet fruktene i form av hele 43,9% oppslutning og en virkelig massebasis med millioner av tilhengere. Ecevit var til gjengjeld ikke interessert i noen ukontrollert bevegelse, og gikk bl.a. hardt ut mot arbeidere som satte i gang streiker mot fascistene (Ahmad 1987:149). Til sammenlikning hadde f.eks. den konservative franske president De Gaulle oppfordret høyresiden til selvtekt mot venstresiden under generalstreiken i 1968, men for den kemalistiske Bülent Ecevit var dette åpenbart å gå for langt.

Da militærkuppet endelig kom i 1980, var det paradoksalt nok bare den største "terrorist"-gruppen Dev-Sol som oppfordret folk til å virkelig reise seg mot generalene, under parolen om at "Juntaen kan ikke tvinge 45 millioner i kne".

For meg ser det ut som om det faktisk hadde vært mulig å møte militærkuppet med en oppstand slik som da Franco forsøkte å ta makten over Spania i 1936. Før dette fantes det tross alt en relativt sterk og militant fagbevegelse med to millioner medlemmer, samtidig med at det store antallet venstregrupper hadde tilgang på våpen som kunne vært brukt til å væpne mange flere mot fascistene. På den andre siden er det selvfølgelig umulig å forutsi hvordan en slik borgerkrig ville ha utviklet seg, ikke minst ettersom hæren kunne regne med støtte fra de velorganiserte fascistene i MHP med titusener av private stormtropper og ettersom det ikke ville være mulig å forutsi hvilken side de 600.000 vernepliktige soldatene ville stille seg på. I tillegg ville de sannsynligvis også kunne regne med støtte fra hele NATO-alliansen som ville hate å se Tyrkia sprekke.


4.3.7. Foreløpig oppsummering

Poenget er derfor følgende:

1) Rubenstein er den som kommer nærmest en beskrivelse av situasjonen i Tyrkia, dvs. et samfunn med store sosiale problemer, men med vanskelige kår for å bygge kampvillige masseorganisasjoner.

2) Jeg mener også at han går berettiget langt i antyde at en bestemt sosial basis vil gjøre et miljø eller en strømning mer disponert over for bestemte strategivalg

3) Først og fremst har han klart forutsagt hvordan det særlig er i studentmiljøene at det vil oppstå spontan tilslutning til å starte med væpnet kamp, samtidig med at det vil være større tendenser til å opptre på vegne av folk

4) Utover 1960-tallet var det en utbredt tanke å forestille seg at omfattende samfunnsendringer var mest avhengig av impulser ovenfra enten i form av et militærkupp eller i form av en sterk stat og et sterkt parlament

5) Først ved inngangen til 1970-tallet og med mer omfattende kapitalistiske relasjoner, ble det en økende tro på at de sterkeste impulsene til samfunnsforandring kunne komme nedenfra og fra arbeiderklassen

6) I Tyrkia fortsatte imidlertid alle disse ideologiske retningene ved siden av hverandre, ettersom de alle kunne finne næring i den sammensatte tyrkiske samfunnsstrukturen og av den konkrete politiske utviklingen

7) I den grad PKK kanskje ikke hadde helt rett på midten av 1970-tallet (i at det ikke var mulig å starte et opprør i Tyrkia uten om på den kurdiske landsbygden), så var i hvert fall denne analysen mye nærmere sannheten etter den 12. september 1980:

8) På det tidspunktet var absolutt alle former for selvstendige arbeiderorganisasjoner var blitt knust, sammen med alle både lovlige og ulovlige partier og organisasjoner med et liv som ikke var fullstendig kontrollert av militæret og statsmakten

9) For den tredje gangen i etterkrigstiden hadde en junta dermed tatt makten fra de folkevalgte og satt i gang massearrestasjoner på venstreorienterte, kurdere og muslimer. Troen på det tyrkiske demokratiet lå på en svært liten plass

10) Hver gang militæret har grepet inn skjedde det i kjølvannet av stor folkelig uro og opprørstendenser, der de innebygde og sterke motsetningene i det tyrkiske samfunnet holdt på å forplante seg til alle sektorer og følgelig truet med et snart statlig sammenbrudd

11) Under hele perioden med flerpartisystem (1950-1980) var den offisielle anti-kurdiske fornektingspolitikken blitt videreført og til og med forsterket, i den grad staten igjen hadde satt inn tropper i Kurdistan og møtt selv ikke-voldelige protester med militær makt.

12) Og om ikke militariseringen av Kurdistan hadde vært så sterk på 1960- og 1970-tallet som på 1930-tallet, ble også denne saken endret fra 1980 og fremover: Hvert eneste pustehull skulle nå stenges igjen.

13) Det var på dette grunnlaget at PKK for alvor startet opp med sin væpnete kamp, etter noen år med gjenoppbygging og forberedelser i eksil. Deretter har militariseringen av Kurdistan bare fortsatt.

14) Allerede fra midten av 1970-tallet var det likevel klart at for PKK gikk ikke veien til frigjøring direkte gjennom arbeiderne: "Kurdistans Arbeiderparti" var først og fremst et ideologisk signal, frem for en stadfesting av partiets konkrete materielle basis

15) Der Karl Marx beskrev hvordan bønder ville få endret sitt verdensbilde når først de var blitt ført bort fra "det sløvende livet på landet", var PKK derimot opptatt av hvordan den samme prosessen i Kurdistan gjorde at bøndene nettopp ble assimilert og dermed nettopp "sløvet ned" eller avpersonifisert.

16) Med andre ord var det den nasjonale undertrykkingen som var det mest avgjørende for PKK, selv om de samtidig mente at dette hang svært nøye sammen med det sosiale aspektet (ikke minst restene av føydalismen i regionen).


I forhold til teorigrunnlaget kommer dermed Rubenstein best ut, i den grad han på forhånd var den mest konkrete i å beskrive sine forventninger til en bestemt samfunnsmessig situasjon. Jeg mener også at han er den som klarest greier å forutsi de politiske tilbøyelighetene hos de ulike samfunnsklassene. I utgangspunktet er Baechler samtidig den som stiller svakest, fordi han ikke er så opptatt av å påvise de forskjellige alternativene, mens Rousset og Rubenstein nettopp uttrykkelig slår fast at det ikke er noe som betinger den ene veien frem for den andre. Tvertimot mener begge at den mest opplagte strategien går over arbeideroppstander i byene, mens den (væpnete) nasjonale frigjøringskrigen på landsbygden mest er noe som man kan bli tvunget til å drive med. Utover 1970-tallet var dette nettopp en svært heftig strid på den tyrkisk-kurdiske venstresiden, som likevel ikke ble "avgjort" før militæret i 1980 utryddet ethvert tilløp til en selvstendig folkelig organisering. På den andre siden er det slett ikke sikkert at militæret ville vært umulig å slå tilbake med en arbeideroppstand og et folkeopprør, slik f.eks. den spanske borgerkrigen på 1930-tallet kan være en påminnelse om.

Dermed mener jeg ikke at det uten videre kan fastslås at Baechler kanskje likevel var den mest fremsynte, ettersom det til slutt ble PKK med sin nasjonale frigjøringskrig som kom til å bli en så avgjørende bevegelse utover 1980-tallet.